Vi vil gi rask tilgang til hjelp til dem som sliter psykisk

Hanna skjelver i hele kroppen. Hendene er så svette at papiret blir vått. Nok en prøve uten at hun får vist hva hun kan. Stresset hun føler på ødelegger. Hanna får beskjed av læreren sin å oppsøke helsesøster for å få hjelp. Hun går til kontoret og kommer til stengt dør, igjen og igjen.Henrik føler seg veldig alene. Han har få venner å være sammen med. Det blir mye tid hjemme alene på gutterommet. Han har begynt å spise mye godteri. Han kjenner på at alt blir tyngre. Kroppen blir tung. Hodet blir tungt. Foreldrene hans forsøker å få hjelp til han, men utfordringene hans er ikke store nok. De får ikke hjelp. De lurer på hvor langt det må gå før hjelp skal finnes.«Sett deg på henda din du så slipper du å kjenne på at de skjelver.»Slike historier finnes det mange av. Alle handler om det samme. At hjelpen ikke er der når behovet er der. At problemene ikke vurderes alvorlige nok. At det må gå veldig galt før hjelpen finnes. At diagnosen må komme først.I Tønsberg oppgir 15 prosent av ungdommen som har svart på ungdataundersøkelsen at de sliter med å takle press. Press om å prestere. Gjennomsnittlig oppgir 30 prosent at de sliter psykisk. Alt er et slit. Fremtiden er håpløs. Nakken er stiv. Hodet verker. Det skal jo ikke være slik.«Livet mitt er her og nå mamma. Må jeg være innesperret her lenger med dere så skriker jeg til jeg ikke har stemme mer.»Denne krisen landet har vært igjennom vet vi har gjort situasjonen verre. Livet har vært satt på vent for en hel generasjon unge. Det livet som ikke kan vente. Det livet som bare må leves.Ungdommen er fremtidshåpet vårt. Hjelpen må være der når de trenger det. Hjelpen må være der tidlig. Hjelpen kan komme fra mange ulike hold. Fra helsesøster, lærer, assistent, vaktmester, psykologer og miljøarbeider. Vi må ha flere ansatte rundt ungdommen vår. Tilgang på trygge voksne som ser og som løfter opp luggen å tar samtalen som trengs. Teste flere måter å lære på. Trekke inn kulturen i skolen. Trekke inn bedrifter. Finne andre måter å teste ferdigheter og kunnskap på. Være der. Se og lytte. For ofte kan samtaler løse mye. At noen gir et klapp på skuldra. Noen som hjelper til med hvordan man kan gå frem og komme seg ut av stress.«Det er jo ingen der når jeg banker på døra. Hva gjør jeg nå?»Fremtiden er kompleks. Menneskene er komplekse. Det krever ikke ett svar fra et faglig utgangspunkt. Det krever mangfold i kompetanse. Det krever voksne som har tid. Det krever flere voksne rundt barna og ungdommen. Flere ansatte så ingen møter stengte dører. Raskere hjelp også når problemene ikke kan fanges i en diagnose. Flere ansatte som løfter opp luggen. Flere som spør: «Hvordan går det egentlig?» Eller som sier «Vet du, dette kan vi løse sammen.»For å få til dette må kommuneøkonomien styrkes. Den må styrkes betraktelig. Arbeiderpartiet har dette i sitt program. Vi vil gjøre mer for kommunen. Vi vil at det skal ansettes flere rundt barn og ungdom. At hjelpen skal være der tett på når det er tungt å være menneske. Barna og ungdommen vår fortjener det. Vi fortjener det. Det er den viktigste forsikringen vi kan ha for at samfunnet vårt skal forbli godt. Vi vil og skal få dette til. I alle fall om vi får litt hjelp fra din stemmeseddel til høsten. 

Takk for at du gadd å lese!