Ordfører Annes minnetale 22. juli 2020

Kjære alle sammen, 

I dag er vi samla for å minnes vi Birgitte Smetbak, Maria Maagerø Johannesen og Ruth Benedichte Vatndal Nilsen. 9 år har gått siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. 9 vonde år for de nærmeste, for de som overlevde og for alle oss andre.

77 mennesker mistet livet denne mørke julidagen. Tre unge jenter fra Færder og Tønsberg fikk livene sine brutalt og nådeløst revet bort 22. juli. Våre tanker er hos dere som ble igjen.

Våre tanker går også til de over 20 AUFere fra Vestfold som var på øya denne dagen i 2011. Alle med minner og opplevelser som ingen skulle ha opplevd og som vil prege de og oss alle for resten av våre liv.

Vi kan ikke fullt ut forstå hvordan tiden for dere, både pårørende og dere som var på Utøya, gikk til. Hvordan dere hadde det da og hvordan dere har det nå. Men, dere skal vite at våre tanker stadig vandrer til dere og at vi da kjenner sorgen og tapet over alle livene som ble brått endret, og som brått tok slutt. Vi vil aldri glemme.

Vi trenger allikevel at dere orker å fortelle historiene deres med jevne mellomrom, slik Lizelle gjorde så flott i Tønsbergs Blad. For oss som har fulgt dere hele veien er historien fortsatt så uendelig sterk og vond, for de som har et mer distansert forhold til den mørke dagen i juli 2011 er det nødvendig at historiene fortelles.

Det er viktig for å minne oss som offentlige myndigheter på ansvaret vi har for å forhindre hendelser i framtida. Vi har et ansvar for at barnehagene og skolene våre er i stand til å fremme de gode holdningene hos våre barn og unge. Vi har et ansvar for at de som jobber med barn og unge i kommunene våre er i stand til å avdekke barn som ikke har det bra – og sette inn nødvendige oppfølgingstiltak. Og vi har et ansvar for oppfølgingen av barn, unge og voksne som fremdeles sliter med ettervirkningene av 22.juli 2011.

Kommunene har et tungt ansvar, og jeg kjenner på det ansvaret hver dag. Men vi har også et ansvar som enkeltmennesker. Vi må hver dag ta et oppgjør med ekstremistiske uttalelser, med rasisme – rundt lunsjbordet, på bussen, i kommentarfeltene eller andre steder når vi snakker med eller overhører eller leser slike kommentarer. Vi må utfordre – ikke med vold, men med ord.

For vi har sett, også etter 2011, at denne type tankegang og ekstremistiske holdninger har ført til vold, til drap og til angrep på trossamfunn.Derfor må vi holde denne fana høyt – aldri mer 22.juli 2011.

I dag er dagen for både å minnes, men ikke minst hedre de som ble revet bort fra oss. De som hadde våre verdier og som med stort mot ville være med på å utgjøre en forskjell.

Ikke bare for seg selv, men for alle som på et eller annet vis er gjort urett og som trenger at vi bryr oss. Vi hedrer våre ungdommer på dager som dette, men vi hedrer de aller best ved å videreføre deres engasjement og varme politikk i vårt daglige virke.

Derfor skal vi fortsette å lage politikk.

Vi skal lage politikk som styrker våre store og små fellesskap – fra vår egen familie og nærmiljøet vårt, til det store fellesskapet vi alle er en del av – for det er fellesskapet som er limet i det norske samfunnet. Det er så ettertrykkelig bevist denne siste tida. Det er fellesskapet som tar vare på oss når vi blir syke, og det er fellesskapet som må sørge for at vi får de gode faglige retningslinjene og sørge for at samfunnet går rundt.

Vi skal fortsette å kjempe for fellesskapssamfunnet, og jeg opplever at mange har innsett det akkurat i denne tida da pandemien rammet oss.

Vi skal være et land der ingen blir stående alene. Et land der vi er villige til å stille opp for hverandre, for fellesskapet, der vi er trygge på at fellesskapet stiller opp når vi trenger det selv.Slik ønsker vi på vår måte å målbære stemmene som ikke lenger er blant oss.

For det er ungdommen som sammen viser oss vei og som vekker folk og politikken når vi står ovenfor noen av våre vanskeligste politiske valg.

Vår ungdoms verdier er Frihet, likhet og solidaritet- dette er verdier som ikke manifesterer seg i samfunnet av seg selv. Det kommer gjennom hardt arbeid og tydelig lederskap.

Vi vil kjempe videre for våre felles verdier i minnet av de som ble tatt fra oss denne mørke dagen, vi vil aldri glemme.

Noen sier – nå må vi komme videre. Til det vil jeg si at vi skal selvsagt videre. Men vi skal videre mens vi bærer arven fra 22.juli 2011 i oss. I bevisstheten, for å gjøre alt vi kan for å unngå at vi får terrorhandlinger framover. Og vi skal gjøre det med de 77 vi mista i våre hjerter.

Til dere som ble hardest ramma -  vi her for dere, i dag og alltid.Det er en samla Arbeiderbevegelse og et samla kommunesamfunn her representert ved ordførerne som står ved deres side – og vi skal aldri glemme.

Dette monumentet vi i dag er samlet ved, er for alltid Birgitte, Maria og Benedichte sitt monument. Det skal være et sted for å samles, et sted for å minnes, et sted for oss som aldri vil glemme udåden 22. juli 2011.

Her ved dette monumentet skal vi minnes de som døde, men også være takknemlig for vårt liv i frihet og fellesskapet vårt.