Lav sosial status gir små forventninger til egen framtid

Sosiale forskjeller i unges liv kan vi bl.a. finne i NOVA – rapporten med samme navn skrevet av Bakken, Frøyland og Sletten i 2016. Undersøkelsen baserer seg på tall fra 183 kommuner, svarprosent 81 på ungdomstrinnet og 65 på videregående. Datamaterialet er representativt for norsk skoleungdom.

Hovedfunnet er at selv om norske ungdommer har det bra på mange områder, er det systematiske mønstre når det gjelder hvem som ikke har det så bra: Jo flere sosioøkonomiske ressurser ungdommene har hjemme, desto høyere er ungdommenes livskvalitet. Rapporten viser at unge med relativt få ressurser hjemme generelt har et noe mer problematisk forhold til foreldre og venner, trives dårligere på skolen, har oftere fysiske og psykiske helseplager, er mer utsatt for mobbing, er mer pessimistiske med tanke på framtiden, deltar sjeldnere i organiserte fritidsaktiviteter og bruker mer av fritiden foran ulike skjermer enn ungdom fra familier med mange sosioøkonomiske ressurser.

Rapporten viser at ungdom med ulik sosioøkonomisk bakgrunn allerede i tenårene har ulike forventninger til hva de kan oppnå i livet. Tenåringer flest i Norge er optimistiske med tanke på egen framtid, men både når det gjelder oppfatninger om utdanning, framtidig lykke, å eie egen bolig og arbeidsledighet, er framtidsoptimismen større jo høyere sosioøkonomisk status familien har. Samlet gir analysen tydelig inntrykk av at ungdom med bakgrunn fra lavere sosiale lag har lavere forventninger til egen framtid.

Er det slik det skal være? Jeg blir opprørt når jeg leser rapporten. Vi kan ikke være fornøyd med et samfunn med systematiske sosiale forskjeller i ungdoms levekår og livskvalitet. Spesielt skremmende er det å se at forventningene til eget liv skal preges av det du ikke kan velge selv. Du velger ikke dine foreldre selv, du velger ikke samfunnets rammer og dine oppvekstvilkår. Ingen ungdommer skal behøve å være fattige eller måtte be om almisser for å kunne delta. Ikke bare mangler vi like muligheter for alle, det ser også ut til at vi ikke gir muligheter til alle.

Hva kan vi gjøre? Det er to hovedveier: Vi kan sette inn kompenserende tiltak og hele tiden være på etterskudd, eller ta strukturelle grep og forebygge. Jeg tror det siste er viktigst. Her er noen eksempler på grep jeg tror ville hatt positiv effekt på noen av utfordringene vi ser hos de unge:

1) Rendyrk gratisskoleprinsippet

2) Sats på fellesskolen

3) Gratis barnehage til prioriterte målgrupper

4) Flere læreplasser i offentlige virksomheter

5) Bruk ressurser på tiltak som bygger sosial kapital, som f.eks. leirskoler, ungdomsklubber, kulturskoler, lag og foreninger. Legg til rette for alternative og nye aktiviteter ungdommene selv ønsker å drive med.

Det viktigste vi kan bidra med er å gi ungdommene tro på framtiden og en forventning til eget liv, bl.a. gjennom å gi oppgaver, slik at de føler seg verdsatt og får opplevelsen av å mestre gjentatte ganger. Barn og unge trenger gode oppvekstvilkår og kjenne trygghet og tillit fra de voksenpersonene som skal være der som en støtte i barne- og ungdomsårene. Jobben gjøres ikke alene på slutten av ungdomsskolen eller når det nærmer seg russetiden. Grunnlaget legges mye før og må følges opp i hele oppveksten. Ansvaret ligger på oss som voksne i de ulike rollene vi har, og på de politikerne vi velger.