Bomfinansiering er ikke ønskelig, men det eneste som kan skaffe oss et nytt veisystem

Etter min oppfatning må følgende slås fast: Tønsberg-regionen har behov for nye veisystemer både for bil, sykkel, kollektivtrafikk og fotgjengere i 2016 som den hadde det i 2001-2005, hvor de tidligere beslutninger i forrige runde fant sted. Det er viktig og nødvendig ut fra framkommelighet og trafikksikkerhet generelt, og av beredskapshensyn for befolkningen på øyene Nøtterøy og Tjøme hvor dagens kanalbru fra 1958 er eneste virkelige veiforbindelse med kapasitet.  

For å få til veiutbygging må det finnes finansiering og da er bompenger den løsning som de politiske partiene bortsett fra Frp og Tønsberglisten mot bompenger, og tilsvarende partier i de andre aktuelle kommuner, fant som eneste mulighet for å få til en ønsket veiutbygging.

Bompenger er følgelig et middel for å nå målet om nye veisystemer og ingen selvstendig målsetting som Ringvold og hans meningsfeller ynder å fremstille det som. Alle partier ville valgt statlig fullfinansiering og ingen bompenger dersom det var mulig, men de fleste har innsett at dette ikke er et realistisk alternativ.

Så over til Ringvolds betraktninger om veiutbyggingens manglende legitimitet i befolkningen i de aktuelle kommuner. Jeg vil påstå at folkeavstemningen i Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme i 2005 i realiteten var en avstemning om ja eller nei til bompengefinansiering.

Riktignok ble det «nei» i alle kommuner i folkeavstemningen, men med en frammøteprosent på 31 i Tønsberg, 39 på Tjøme og 49 på Nøtterøy, må det kunne være all grunn til å stille spørsmål om i hvilken grad dette resultatet gir et dekkende bilde av hva befolkningen i de aktuelle kommuner egentlig mente om behov for veiutbygging.

Etter denne folkeavstemningen, som var rådgivende, sørget Frp og Ringvolds parti i Tønsberg og på øyene, med støttepartier, for at veipakke Tønsberg fase 2 ble stoppet og vi står der vi gjør i dag uten ny Nøtterøy-forbindelse – og hvor vi står igjen med et snart nedbetalt, men halvferdig veisystem i Tønsberg-regionen. Både representanter for Høyre og Arbeiderpartiet advarte den gang i Tønsberg bystyre om at Nøtterøy/Tjøme kunne bli sittende med svarteper uten noe fastlandsforbindelse i overskuelig framtid – og slik ble det.

Siden saken nå er tatt opp igjen de siste år, er det åpenbart fordi alle de aktuelle kommuner ser at behovet for nye veisystemer fortsatt er til stede, og spesielt mangelfullt for Nøtterøy og Tjøme er det at det ikke er bygget noen ny løsning med veiforbindelse til fastlandet. Jeg er heller ikke i tvil om at befolkningen, næringslivet og kollektivtrafikken daglig merker framkommelighetsproblemer, og som jeg nevnte tidligere er befolkningen på øyene utsatt for en beredskapsrisiko med en gammel kanalbru uten gode reserveløsninger dersom den skulle svikte eller bli ødelagt av skipstrafikk.

Slik jeg oppfatter Ringvold, er det utidig at saken er tatt opp på ny og at ny planlegging er iverksatt. Alle partier skulle lagt til grunn at folkeavstemningene i Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme i 2005 var et endelig NEI til videre utbygging av nye veisystemer i Tønsberg-regionen.

Heldigvis vinner ikke Ringvolds syn fram. Politikere i alle de aktuelle kommuner, fylkeskommunen og Stokke arbeider aktivt med planlegging av videre utbygging basert på bompengefinansiering som anses som eneste mulige finansieringsordning for å få noe til.

Til og med Frp synes å innse at stoppen av veipakke Tønsberg fase 2 i 2005 ikke var deres klokeste politiske beslutning, men det er gammelt tysk ordtak som sier: «Av skade blir man klok». Kanskje et steg i den retning har skjedd. Så må de fortsatt «bruse litt med fjærene» når det gjelder bruk av bompenger, men innser nok at dette er eneste mulighet for å få noe til.

Ringvolds bompartier har stort sett gått over i historien, men klamrer seg så vidt fast i kommunestyret på Nøtterøy.

Kanskje Ringvold og co. og hans meningsfeller burde ta inn over seg at bompenger kun er et middel for å få til nye veisystemer? Realistisk sett: Uten bompenger ingen nye veisystemer. Jeg tror befolkningen og næringslivet ser at noe må gjøres. Da er det de valgte politikere i fylkesting og kommunestyrer som må ta de nødvendige beslutninger for å få dette til.